Kjære leser
Mange av oss føler at vi har noe på hjertet. Noe vi gjerne vil dele med andre. Uten kommersielle eller egennyttige motiver. Uten trang til å dømme eller såre noen. Uten hat til samfunn eller grupper, uten trang til å rettferdiggjøre egne oppfatninger eller disposisjoner. Men rett og slett eier skriveglede, glede over å kunne dele egne refleksjoner med andre. Glede over å kunne uttrykke egne tanker i et fritt og demokratisk samfunn.
Dette er en slik hjemmeside. Håpet er selvsagt at siden vil bli lest og at du deler den med andre.
Refleksjonene står for min egen regning; jeg løper ingen annens ærend. Vi lever i en tid da demokratiet står under press, kravet til fakta blir mindre og motsetningene mennesker imellom øker. Det bekymrer meg – og mange andre. Det er i dette perspektivet Sensum må leses.
Jeg ønsker at Sensum kan styrke oppslutningen om demokrati, søken etter sannhet og respekt for alle konstruktive tanker som bygger på forutsetningen om hvert menneskes egenverdi. Som skrivende og lesende menneske gjennom et langt liv, og med særdeles stor interesse nettopp for dette temaområdet, mener jeg å ha en del kunnskap som andre mennesker vil sette pris på å få innsikt i.
For all del: jeg skal uttrykke meninger og dermed lover jeg ikke at du vil være enig i alt. Og slik skal det være i et demokrati. Men målet er heller ikke å provosere. Derimot tror jeg du vil få en og annen aha-opplevelse.
Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i mine refleksjoner. Likevel lover jeg ikke å stimulere tanker og handlinger som har hat til spesielle grupper som forutsetning for sine oppfatninger. Tvert imot; disse vil ikke føle seg hjemme i mitt refleksjonsunivers.
God lesning.
Jan Arild Gundersen
PS: Dette er en ny blogg og er under innarbeiding. Du finner en rekke artikler på min gamle blogg, Sensum.xyz.
Odysseen skaper bråk
Odysseen er et flere tusen år gammelt dikt som ble nedtegnet av den greske dikteren Homer. Det handler i all enkelthet om kongen av Ithaka, Odyssevs, reise hjem etter å ha herjet i den store trojanerkrigen. Men veien hjem blir kronglete. Han havner i en rekke hendelser og reisen tilbake tar hele tyve år. Og når han endelig kommer hjem, har 108 beilere inntatt slottet hans i håpet om å kapre den fagre kona hans, Penelope, for alle tror at Odyssevs døde i krigen. Sønnen Telemakos kan ikke arve tronen før det er fastslått at faren er død og at han klarer å hindre moren i å falle for en av de 108 frierne.
Diktet har fått stor betydning for den europeiske litterære fortellertradisjonen. Odyssevs oppsøkte ikke alle hendelsene han ble innblandet i; han ble bragt inn i dem som konsekvenser av sine valg. Dermed ligger hendelsene som perler på en snor. Og for noen hendelser: han blir holdt som sexslave hos en het nymfe, han må nedkjempe en diger kyklop (du husker monsteret med ett øye?), han må binde seg fast til masta på båten for ikke å bli fristet av de uimotståelige sirenene, han blir fanget av en trollkvinne som gjør soldatene hans om til griser, han besøker dødsriket – Hades – der hans døde krigskamerater advarer mot hans grusomme fremferd. Fæle greier, med andre ord.
Nå har den kjente amerikanske regissøren Christopher Nolan laget en tre timer lang film om den strabasiøse hjemreisen – The Odyssey. Men han har gjort en vri: i Homers dikt vil Odyssevs at sønnen skal bli like grusom som han selv, men i filmen blir Odyssevs snill; han innser sine feil og advarer sønnen mot å bli som ham. Det har fått en del høyreradikale amerikanere til å steile. De liker bedre tyrannen, den sterke lederen som reddet livet og landet og verden fra sleipe sveklinger, slik heltene er beskrevet i Det gamle testamentet. De synes Jesus er for myk og tar for mange hensyn til svake mennesker som ikke fortjener støtte; de anser Jesu kjærlighetsbud og Bergprekenen som sentimentalitet og svakhet. De nevner ikke Jesu påbud om at vi skal elske våre fiender. I Nolans film er det den «europeiske» kristne moralen som seirer, og det bryter med den amerikanske ytre høyre-kristendommens moraloppfatning.
I en artikkel i The New York Times skriver kommentatoren Esra Klein at Nolan ønsker å gjenopplive det beste ved den jødisk-kristne arven, nestekjærligheten. Han mener USA er i ferd med å oppløses som sivilisasjon fordi den trumpske høyresiden setter disse verdiene til side. For øvrig i likhet med Russland.
Motstanderne av filmen mener den er woke, og det er for tiden noe av det verste de vet. Milliardær og yppersteprest på ytre høyre, Elon Musk, har latt seg irritere så sterkt at han tilbød regissøren Mel Gibson hundre tusen dollar – en drøy timelønn for Tesla-eieren – for å lage en egen, ikke-woke versjon av Homers berømte dikt.
Men det var for sent. I USA har filmen blitt en hitt og hadde dekket produksjonskostnadene allerede første helgen den gikk på kino. Også i Norge har den satt publikumsrekord. Jeg har sett filmen, og skjønner ikke helt hvordan den kan provosere. Nesten alle de mannlige skuespillerne er hvite og barske, og fremstår slik vi er vant til fra amerikanske heltehistorier og krigsfilmer: De gode beseirer de onde. Filmen spilles på et ekstra stort lerret, bildene er knivskarpe fordi det er brukt IMAX-kamera med en digital etterbehandling. Lyden er så sterk at popkornet hopper ut av begeret, og alle snakker amerikansk. Filmen minte meg litt om Nolans forrige storfilm, Oppenheimer, om mannen bak atombomben som avsluttet andre verdenskrig i amerikansk historieskrivning. Filmen består ofte av nærbilder, der skuespillernes prestasjoner er viktige. Matt Demon som Odyssevs bærer godt; usikkerhet, frustrasjon og sinne står skrevet i hver fure når ansiktet dekker hele lerretet. Forresten er Odyssevs’ skip et norskprodusert vikingskip, riktig nok med noen tilpasninger.